Fra Peer Gynt med Ljabruskolen, forestillinger juni 2015:

Peer Gynt, regi Fanny Parow Knill

Skolen hadde tretti års fødselsdag i fjor og vi brukte året til å lage en Peer Gynt-forestilling gjennom hele jubileumsåret med alle på skolen, både elever og medarbeidere. Fanny Parow Knill hadde regien. Noen ganske få bidro fullt og helt bak scenen. Vi fikk tildelt roller som kunne passe til både alder og evner.  Til tross for at det var uendelig med strev og mas for å komme til mål, ble vi alle underveis glad i forestillingen. Og også til tross for all teksten som skulle pugges.  Vi strevde gjennom et helt skoleår for å få det til. Det var magisk å oppleve hvordan elevene holdt ut øvelse etter øvelse. Vi jobbet hånd i hånd.

Forestillingen ble viktig. Hvorfor? Fanny Parow Knill maktet å lage en forestilling som viste teater på sitt beste: Slik vi opplevde et begeistret publikum fra scenekanten, kunne vi ane hvordan vi klarte å formidle en kraft mellom oss på scenen og publikum og som ikke synliggjøres i det daglige. En forbindelse mellom oss mennesker som skaper større forståelse, gjenkjennelse og sammenheng.

Fanny brukte forskjellige regitekniske løsninger som bidro i høy grad til dette. Under de første innledende øvelsene fikk vi trene på grunnleggende språkforming. Det hjalp oss til å bli oss bevisst tydeligere artikulasjon og tale. På lærermøtene trente vi medarbeidere på enkle skuespillerteknikker hvor vi brukte tekstene som et verktøy for å erfare tekstenes forskjellig styrke og dybde. Dette ble viktig materiale for oss i det øyeblikket vi sydde sammen scenene med elevene på et senere tidspunkt. Med Fannys faste grep på regiarbeidet, ble dette til virkelighet på en organisk måte under selve forestillingen.

Å lage en forestilling med våre elever byr på en del spesielle utfordringer. Mange elever har ikke tale, har vanskeligheter for å huske og for å fatte sammenhengen i tekstene. Mange hadde ikke stått på en stor scene før. I flere scener ble rollene fylt av både medarbeider og elev, slik at det ble to Peer-er, to Solveig-er osv. Dette ble gjort på en så gjennomført og spisset måte at det ble usynlig, man så ikke medarbeideren som hjalp eleven, man så Peer eller Solveig osv. Elevene fikk den nødvendige støtten de trengte for å føle seg trygg og sikker og dermed være i stand til å spille teater.   

Vi bestemte oss for å spille på Kuben, som er en tradisjonell titteskapsscene med klart og stort skille mellom publikum og scene. Avstanden var stor. Hodemikrofoner var uaktuelt, men hengende mikrofoner fra taket ble en god hjelp. Fanny brukte en rekke sceniske, dramaturgiske og regiløsninger som vi kjenner fra teaterhistorien i forrige århundre og som nå er bakt inn som en naturlig del av teaterspråket. Utfordringene ligger i å bruke disse løsningene på en sammensatt heldig måte slik at de forsterker og ikke tilslører. Her synes jeg Fanny Parow Knill lyktes meget godt. Under hele forestillingen gikk hun inn og ut av spillet og var fortelleren fra utsiden. Det bandt de forskjellige scenene sammen på en genial måte, hun skapte vekslende rytme og tempo. Bruken av eurytmi i noen scener forsterket dette ytterligere på en fascinerende måte. Innslaget av skyggeteater likeså. Scenografien var enkel og stilistisk med utstyr og rekvisitter som både kunne antyde og prege.  I stedet for å avkorte scenedybden med scenetepper, ble bakgrunnsteppet belyst. På den måten utnyttet Fanny de forskjellige scenearrangementene på en grunn scene med virkningsfull monumental og stilistisk bakgrunn med spennende kontraster og overganger i lyset. Dette kommer tydelig frem av fotografier fra forestillingen.

Forestillingen greide å heve seg fra et nivå med fremføring av tekst, visning av kostymer, eurytmi, sang, dans osv. til noe mer enn som så.  Publikum ble berørt og vi opplevde både latter og tårer. Det greier bare en forestilling der publikum selv er i stand til å skape forbindelser til handlingens innerste vesen. Man «skuer» spillet, en overtone anes. Forestillingen ble derfor ikke en underholdning med kjente og kjære på scenen. Den ble et vellykket kunstnerisk teater.

Per Engebretsen, Ljabruskolen

FRA ARBEIDET MED PEER GYNT PÅ LJABRUSKOLEN SKOLEÅRET 2014/2015:

 Fanny har trukket opp de store linjene i Peer Gynt på en særlig personlig og engasjerende måte.

Det bakenforliggende fikk i alle faser av prosessen skinne igjennom og være motivasjon.

Hun hadde oversikt over målene for hver øvelse, elegant flettet inn i den langsiktige planen.

Hun holdt med en vennlig og myndig hånd alle trådene samlet til enhver tid, både regi, kostymer, scene, rekvisitter, lys, lyd, slik at forestillingen ble en helhetlig estetisk opplevelse.

Både gruppen og den enkelte, det være seg elev eller voksen, ble sett med sitt skjulte potensiale og Fanny evnet å inspirere og oppmuntre alle til å yte langt utover det de selv kunne drømt om å få til.

Alle øvelsene, samt GP og forestillingene forløp i denne gode varme ånden.

Det ble tydelig at publikum kunne fornemme både Peer Gynts dypere budskap og det varme kreative samholdet oss aktører i mellom.

Vi badet, under hele prosessen som strakk seg over 1 år, i det kunstneriske elementet , det ga faglige, personlig og sosiale vekstmuligheter.

Stor varm takk, Fanny!
–  Joseph Wagenheim, Steinerpedagog v Ljabruskolen, 23.6.2015
Prosessen med Peer Gynt var et intenst, spennende og gripende arbeid. Elevene kom i fokus, de ble alle møtt, de fant en ny stemme og sin rolle i forestillingen. Det var magisk å finne veien sammen, den underlige veien for “hvem er vi?”

Det var veldig spennende å jobbe med deg og du betydde svært mye for både elevene og oss lærerne. Jeg tror det var mange av oss som fant nye sider ved seg selv!

Beste hilsen og god klem fra Tove Standnes-Ellstrøm