Utdanningen min til språkformer ved Artemis School of Speech and Drama er forankret i Rudolf Steiners filosofi, antroposofien. Språkformingen ble utviklet av Rudolf Steiner og hans kone, Marie Steiner, ved forrige århundres begynnelse, parallelt med utviklingen av den nye scenekunsten, eurytmi.

Dette var en spennende tid for det sceniske på mange plan. Kraftfulle personligheter sto fram med nye ideer, og utviklet helt nye uttrykk, både innenfor dans og dramatikk. Isadora Duncan, Mary Wigman, Rudolf Laban og Loie Fuller arbeidet fram sine nye ideer om dans på denne tiden. Etter hvert kom også Martha Graham til. På teaterscenen representerte Stanislavskis lære nærmest en revolusjon. Han så at de nye dramatikerne trengte et annet uttrykk enn det gamle litterære. Anton Chekhovs skuespill for eksempel, som ble båret av stemninger, like mye som dialoger. Og etter hvert det realistiske uttrykket hos Ibsen. Ny dramatikk krevde nye sceniske uttrykk og nye innstuderingsmåter for skuespillerne. Stanislavskis elev, Michael Chekhov, tok teoriene i en litt annen retning, og utviklet etter hvert sin egen metode, som bl.a. egnet seg bedre til å uttrykke den dramatikken som kom til senere, bl.a. surrealismen.

På den tiden språkformingen og eurytmien ble utviklet, var dette mye mer i dialog med omverdenen enn hva som er tilfellet i dag. Her i Norge er disse kunstartene nå mest kjent innenfor Steinerskolebevegelsen og det antroposofiske miljøet.

Rudolf og Marie Steiner arbeidet fram sine teorier om stemmebruk og bevegelse på denne tiden, og turnerte på de samme scenene som andre eksperimentelle grupper, rundt om i Europa med sin trupp av eurytmister, og Marie Steiner som språkformer.

Noe av motivasjonen for mitt arbeid som freelancer, er å bringe språkformingen ut i flere sammenhenger enn den antroposofiske. Jeg unner alle som er teaterinteresserte eller jobber med stemmebruk i noen som helst form, å bli kjent med språkformingens fantastiske muligheter.

Michael Chekhov (som etter krigen bl.a. kurset Marilyn Monroe og Yul Brunner) interesserte seg for Steiners eurytmi og har tydelig latt seg inspirere av den i sine såkalte sjelegester.

Andre steder i verden er språkformingen mer i dialog med omverdenen. I England for eksempel, særlig når det gjelder profesjonelt teater. De som nå tar den samme utdannelsen jeg tok, får en avsluttende eksamen på en teaterskole i London og kan søke jobber på linje med andre skuespillere der. I Sveits og Tyskland har den terapeutiske siden av språkformingen blitt mer utviklet, og flere språkformere der arbeider som en av flere terapeuter ved terapeutikum.

I forhold til andre skoler innenfor stemmebruk og drama, utmerker språkformingen seg kanskje i dag ved at den tør å snakke om objektive kvaliteter i det litterære språket. Samtidig som vi på den ene siden forankrer stemmen i kroppen, øver pust, teknikk og artikulasjon m.m.m. så øver vi også å lytte fram hva som vil uttrykkes, i et godt formet språklig uttrykk. Vi øver stemmen og vi øver samtidig forståelsen av de musikalske kvalitetene i språket. Vi maler med lyder og rytmer og fraser, som en maler maler med farger og former, linjer og rytmer. Vi øver en rik, fyldig og nyansert stemme, som kan uttrykke et belivet, besjelet språk, som er både mening og musikk.

Selv om språkformingen, også i teateret, setter ordet i sentrum, søker den ikke tilbake til et utdatert, litterært teater. Selv om det arbeides med gester, bevegelse og retning i selve stemmebruken, er ikke dette ment å gå på bekostning av kroppens gester og alle de andre virkemidlene i teateret. Tanken er heller, slik jeg forstår det, at alle andre virkemidler blir besjelet og belivet av det talte ordets fylde og liv.

I min undervisning bruker jeg mye bevegelse. Både fordi jeg vil forankre stemmen i kroppen – og fordi det er en virksom metode å overføre kroppens bevegelse til et beveget språk. Sluttresultatet blir et menneske som står stille og taler. All bevegelsen vi har gjort i øvelsen klinger nå ut i språket.