UKENS TIPS – UKE 43, 2017     

VANSKELIGE FØLELSER

Når jeg snakker om å jobbe for å oppnå stabilitet og harmoni i følelseslivet, for eksempel gjennom ulike former for meditasjon, blir jeg av og til møtt med innvendinger som: ”Jeg vil ikke miste følelsene mine. Jeg vil ikke slutte å være meg. Jeg vil ikke slutte å føle.” Det vil ikke jeg heller. Det er ikke målet. Følelsene kan være en god kraft, og gi inspirasjon og motivasjon og kreativitet m.m. Jeg viser for øvrig til et tidligere ”ukens tips” kalt ”følelser er energi” (alle ukens tips finnes på www.balansefanny.no – fem elementer, orange blogg).

Følelser i bevegelse kan sette meg i bevegelse, men følelser jeg sitter fast i kan bli til blokkeringer, og etter hvert både fysiske og psykiske ubalanser – og kanskje til og med sykdommer… Følelser jeg anerkjenner og finner et uttrykk for, blir en del av mitt reportoar og en del av min personlighet. Jo sterkere og dypere følelser, dess større rikdom av reportoar. Sterke og dype følelser er skatter i sjelen.

Men følelser jeg ikke vil ha, følelser jeg kanskje skammer meg over, og ikke vedkjenner meg, de blir ikke på samme måte til skatter. Jo mer jeg forsøker å undertrykke en følelse, dess mer sitter jeg fast i den samme følelsen. Fordi følelser faktisk er energi. De er bevegelse. De kan ikke plasseres og parkeres.

Aggresjon er en følelse som mange synes det er vanskelig å vedkjenne seg. Mange har kanskje opplevd å bli redde og utrygge som barn når voksne omsorgspersoner har vært sinte og avvisende.  Når du selv føler sinne, tenker du kanskje at du ikke vil være en sånn person som moren eller faren din var; du vil ikke identifisere deg med å være en aggressiv person. Du er ikke sånn. I stedet for å gå inn i følelsen og kjenne etter hva den vil si deg, skyver du den kanskje bort. Du legger lokk på. ….Men under lokket putrer og koker det, og det pipler kanskje litt ut her og der. I stedet for å gjøre noe med situasjonen som gjorde deg sint, blir du kanskje irritert på en sakesløs person eller en ting eller situasjon, den helvetes datamaskina som har låst seg igjen, den irriterende naboen – hvorfor må han alltid….? Eller du går og spenner deg og får hodepine; du får ikke sove, eller du får andre stress-symptomer.  Det putrer…. Du blir ikke kvitt følelsen ved å overse den eller fornekte den. Den er en realitet. Den har noe å si deg.

Andre vanskelige følelser er selvmedlidenhet, skam, sjalusi… Det er nok å ta av.

Men hva skal vi gjøre da? Skal vi uttrykke alle følelsene som dukker opp? Skal vi hyle og skrike når vi blir sinte?

….Ikke nødvendigvis. En ting vi kan gjøre, er å øve oss i å merke følelsene våre, og merke at de er der, og samtidig øve bevisstheten om at jeg har følelser, men jeg er ikke disse følelsene. Følelsene kommer og går, som været. – Det blir regn, det blåser, sola kommer fram. De er energi; de er bevegelse. Jeg kan la dem gå gjennom meg og bevege meg. Samtidig må jeg anerkjenne at det er en grunn til at akkurat denne følelsen kommer til meg akkurat nå. Den har noe å si meg.

Kanskje kan jeg ikke lytte ordentlig til følelsen der og da. Kanskje er det noe annet som er mer presserende – et barn som skal tas hånd om eller en buss som skal nås, et møte som må gå sin gang. Da kan jeg ta den fram igjen senere og gjøre denne øvelsen, som jeg har kalt:

EN FREDSSAMTALE MED MEG SELV

ØVELSE I Å MERKE OG ANERKJENNE FØLELSER

Sørg for at du ikke blir forstyrret, og sitt litt for deg selv i en behagelig stilling på et rolig sted. Trekk pusten inn så dypt du kan, og hold, hold, hold….. og slipp pusten sakte ut. Etterpå lar du pusten være som den er, uten å påvirke den. Bare legg merke til den. Merk at magen går litt ut når du puster inn, og litt inn når du puster ut. Si til deg selv: Jeg puster inn og merker at jeg puster inn. Jeg puster ut og jeg merker at jeg puster ut. Gjør det minst tre ganger. Litt lenger hvis du føler behov for det.

Så slipper du oppmerksomheten om pusten. Framkall nå for deg selv den episoden fra tidligere der du ble sterkt følelsesmessig engasjert. Prøv å gi slipp på alle detaljer av det som skjedde rundt deg; bare prøv å få tak i følelsen du hadde. Prøv å gjenskape denne følelsen i deg nå. Sett ord på den. Hva var det du følte? Var det sinne, frykt, entusiasme, ekstase, sjalusi, fortvilelse…..

Prøv nå å fremkalle følelsen så sterkt, at du kjenner hvordan den påvirker kroppen din. Hvis du ikke klarer det, så prøv og tenk tilbake på hva du kjente da du hadde følelsen i deg tidligere på dagen. Hva gjør / gjorde denne følelsen med deg? Gjorde den noe med eks. pusten din? pulsen? Ble / blir du skjelven eller svimmel? Kjenner du varme eller kuldefornemmelser? Kjenner du deg tung / lett? Nummen? Matt? Eller tvert i mot et energirush? Blir du aktivert? Noter deg så mye som mulig om kroppsfornemmelser, store eller små.

Prøv å bare la alle reaksjonene og fornemmelsene være der, uten å dømme eller kategorisere. Prøv å observere reaksjonene på følelsen, slik du kan observere reaksjonen din på været – noe som bare er. Ja, når det regner blir du våt og kald; når solen skinner, blir du varm osv.

Si til deg selv: Jeg har følelser, men jeg er ikke disse følelsene.Ta tre dype åndedrag igjen, mens du kjenner pusten ved magen, og sier til deg selv: Jeg puster inn og kjenner at jeg puster inn; jeg puster ut og kjenner at jeg puster ut. Igjen sier du til deg selv: Jeg har følelser, men jeg er ikke disse følelsene.

Se om du kan klare å gå videre, enda dypere inn i følelsen nå. Spør deg selv hvor i kroppen den oppleves sterkest. Spør videre: hvilken form har den? …..størrelse, konsistens, vekt, farge – evt. smak, lukt….

Når du nå ser følelsen for deg som et objekt, med en viss form, farge osv. – uansett hvor i kroppen din den er – si til den: Du er velkommen. Jeg vet du har noe å si meg. Jeg er klar; jeg lytter.

Pust så dypt inn, og når du puster ut: gi slipp på følelsen. La den løsne fra kroppen din og sveve bort eller løse seg opp. Kanskje trenger du tre – fire utpuster for å slippe den helt.

Pust rolig og lytt til hva som oppstår nå, når du har gitt slipp på følelsen. Du kan prøve å bare være helt åpen for hva som helst som vil komme opp, eller du kan etter hvert være mer fokusert på noen spørsmål til følelsen: 1) Dukker det opp en annen følelse under den opprinnelige følelsen? (Under sinne eks. gjemmer det seg ofte maktesløshet eller frykt. Under sjalusi – en spesifikk frykt for å bli alene.) Hvis det kommer opp en annen følelse under den første, gå inn i den på samme vis som du gjorde med den første, og gi slipp på den. Lytt til det som kommer opp som en etterklang, etter at du har gitt slipp.

Når du har kommet ned til den underliggende følelsen (Kanskje den første følelsen var den primære, og det ikke kommer opp noen følelse under – da går du bare videre – .) Så er det neste spørsmålet: Hvilket dypt menneskelig behov er det jeg ikke har anerkjent, og som denne følelsen  sier fra om? (Noen hovedkatergorier kan være: trygghet, samhørighet, fysisk velvære, ærlighet, glede, fred, mening, integritet  – slike behov vi mennesker har i større og mindre grad, alle som en.)

Kjenn på dette behovet. Anerkjenn overfor deg selv at du har dette behovet, og at det er et helt rimelig menneskelig behov.

Tenk nå gjennom hvordan episoden fra tidligere på dagen kunne ha utspilt seg, hvis du hadde vært oppmerksom på dette behovet, og hadde kunnet uttrykke det, uten å være fordømmende hverken overfor deg selv eller noen andre. Lag en filmsnutt i hodet ditt, der du spiller ut epsioden slik den da ville ha vært. Spill den evt. igjen et par ganger, til du har et troverdig og overbevisende manus.

Lukk øynene, pust dypt og rolig, og forestill deg deg selv som glitrende hovedrolleinnehaver. Smil til deg selv. Vær tålmodig med deg selv.

Øver du dette over tid sånn noenlunde regelmessig, vil du kunne oppøve en større evne til å kjenne de underliggende behovene i det de sterke, reaktive følelsene oppstår – og etter hvert også kunne klare å handle mer ut fra disse behovene.

Ps – Dersom du har liten øvelse med meditasjon, kan det være vanskelig å få til en slik øvelse helt alene. Du kan bestille tid hos meg, og få veiledning, eller du kan oppsøke en annen terapeut, eller kanskje lage en gruppe sammen med noen andre som har lyst til å jobbe med dette, så kan dere hjelpe hverandre.

Denne øvelsen er sterkt inspirert av Marshall Rosenbergs arbeid med ikkevoldelig kommunikasjon, buddhistisk vipassana-meditasjon og dialogarbeidet til Cordula Falt og Wolfgang Drescher som jeg har blitt kjent med via The Bigraphcial Councelling Course i Forest Row, England.